Den gode skole – øyer av intensitet i et hav av rutine?

13.10.2010

Av

Guri Figenschou Raaen,
førstelektor ved Høgskolen i Nord-Trøndelag

Det er særlig to tekster om skole som har gjort inntrykk på meg i år. Den første er en kronikk i Trønder-Avisa i mai, hvor Jon Arne Moen refererer til en episode fra sin egen skoletid, hvor han og en kompis resolutt ble kastet av skolebussen etter å ha oppført seg dårlig. Dermed måtte de gå hjem – en tur som tok flere timer, noe som både foreldre, naboer og lærere fant helt betimelig. Moen bruker denne historien for å reflektere rundt lærernes avmakt i 2010, hvor ikke en gang en elev som urinerer i vasken i klasserommet kan utvises.

Den andre teksten er en artikkelsamling av den tyske pedagogikk-professoren Thomas Ziehe. Boka heter på dansk Øer af intensitet i et hav af rutine. Jeg skal ikke her gå nærmere inn på Thomas Ziehes innsiktsfulle, men kanskje også kontroversielle syn på skole, ungdom og kultur, men tittelen gir et godt bilde av skolens hverdag - en kontinuerlig balansegang mellom nødvendig rutinearbeid og øyeblikk av intens opplevelse.

Både innspillet om lærerautoritet og referansen til rutine er interessante i en tid hvor vi prøver å finne forklaringer på en del urovekkende signaler fra skolen. For selv om vi har en skole vi skal hegne om og være stolte av, er det også faktorer som vekker uro:

Her kan nevnes internasjonale prøver, hvor norske elever presterer dårligere enn vi hadde forventet. Pisa-resultatene burde være kjent for de fleste, men en kan her gjenta at Norge hadde de svakeste skårverdiene i Norden og lå signifikant under OECD-gjennomsnittet både i naturfag og matematikk. Det er også urovekkende å se at norske elevers lesekompetanse var betydelig bedre i 2000 enn i 2006.

Grunnen til at Moens innlegg gjorde slik inntrykk på meg er at det viser en annerledes holdning til skole enn det media ofte presenterer. Vanligere er oppslag om at skolen er kjedelig og ikke i samsvar med elevenes verden. Lærerne må twittre – blogge – være aktive på facebook. Medieoppslag fra skolene kommer ofte når elevene arbeider med spennende prosjekt, ikke når de strever med å lære seg å stave ord på engelsk, for eksempel. Thomas Ziehe bruker Harry Potter som et eksempel på medias utvalg av skolestoff. Ifølge ham ville en Harry Potter – uke være journalistføde, mens hverdagen i skolen ikke i samme grad er interessant for media. Dette er, ifølge Ziehe, å underkommunisere normalsituasjonen i skolen.

I dag er det vanskelig å snakke om skolens ”normalsituasjon”. Helst skal elevene få lære på den måten de selv tror de lærer best – og det er få 13-åringer som tror at rutinearbeid på noen måte høres hjemme i deres valg av læringsstrategi. Men vi vet faktisk en del om at trening virker. I St.meld. nr. 16 (2006-2007)...og ingen sto igjen dokumenteres det at grunnleggende ferdighetstrening er en lite brukt innlæringsstrategi, men at skoler som har et høyt nivå i matematikk blant 10-klassinger er kjennetegnet ved at de legger stor vekt nettopp på ferdighetstrening. De har med andre ord ”et hav av rutine” innbakt i sine arbeidsformer. I høst ble Flatanger fremhevet på grunn av eksepsjonelt gode resultater, både på nasjonale prøver og på eksamen. Og resepten? Gode arbeidsrutiner, dyktige faglærere, god disiplin og trivsel. Jeg tror nok at mange erfarne lærere kjenner seg igjen i denne beskrivelsen av en god skole. Vi aksepterer alle at trening og atter trening må til dersom idrettsutøvere skal oppnå ”intense øyeblikk”, men det er ikke så enkelt å få gehør for at dette også er nødvendig i skolearbeidet.

Det er denne rutinen jeg mener skolen må få hjelp til å verne om. Dersom en lærer hele tiden må forsvare hvorfor arbeidskrevende aktiviteter må gjøres, vil det i det lange løp være fristende å gi etter for elevenes krav. Lærerne trenger hjelp i det møysommelige arbeid som undervisning og læring er. Dessuten har Norge gått langt i å prøve ut alternative læringsformer. Ansvar for egen læring var lenge et faneord, nye norske skolebygg har ofte åpne løsninger, en del kommuner har satset på en utstrakt bruk av læringsstiler, PC-dekningen i norske skoler er meget høy, i hvert fall hvis vi sammenligner oss med skolevinneren Finland. Alt dette har nok vært viktig når vi ser på elevenes trivsel, men har kanskje ikke hatt forventet effekt på skoleprestasjoner. Det er i denne sammenheng interessant å legge merke til at en kjent dansk skolepedagog nylig tok et oppgjør med den pedagogikken han selv var med på å innføre på 70-tallet. Sten Clod Poulsen var en pioner innen tverrfaglig, problembasert prosjektarbeid, men han ser nå at grunnleggende ferdigheter og kunnskaper har blitt skadelidende i en skole hvor andre og gjerne mer motepregede arbeidsformer har fått for stor plass.

Denne erkjennelsen er ikke noe nytt for erfarne, norske lærere, som vet at ulike arbeidsformer må benyttes, alt etter hva man arbeider med. Derfor var det for mange lærere et umulig krav da nye læreplaner i 1997 i detalj foreskrev hvor mye av tiden som skulle benyttes til tema- og prosjektarbeid. Det var særlig på småskoletrinnet at disse arbeidsformene skulle få en stor plass. For lærere med lang erfaring fra lese- og skriveopplæring ble disse pålagte arbeidsformene betraktet som en hindring i mange elevers arbeid med å knekke lesekoden. Heldigvis er de siste læreplanene (Kunnskapsløftet, 2006), langt mindre opptatt av metoder, men mer opptatt av hva elevene skal oppnå på de ulike trinn.

Avslutningsvis vil jeg igjen referere til Moens kronikk. Ingen ønsker seg selvsagt tilbake til en tid da unger ble kastet av bussen, men det er særdeles viktig at lærere har samfunnets respekt, og at de kan undervise med autoritet, basert på solid innsikt i de fagene de er satt til å undervise i. Slike lærere vil være i stand til gi den riktige dose med intens opplevelse, mens de samtidig kan passe på at ikke minst de svakeste elevene får store nok dykk ned i et hav av rutine.