29.11.2011
Av
Anne B. Reinertsen
førsteamanuensis i pedagogikk ved Høgskolen i Nord-Trøndelag.
Ikke lenge etter at det nye fantastiske bygget til Den Norske Opera – og Ballett var åpnet i Bjørvika, var ansatte på den samme operaen på turné i Nord Norge. De skulle innom mange steder. Mange av stedene var små og selvfølgelig alle uten operahus. Samfunnshus og gymsaler ble tatt i bruk. På ett av disse stedene ble selve divaen intervjuet av NRK om kveldens forestilling, og et av spørsmålene dreide seg nettopp om sammenlikning av det nye operabygget i Oslo og den gymsalen kveldens forestilling skulle finne sted i. Spørsmålet var om ikke det var vanskelig for henne å synge optimalt og for ensembelet å framføre en opera når fasilitetene var så dårlige og lite tilpasset det de skulle gjøre? Underforstått lå det kanskje også en liten unnskyldning der for at forholdene ikke var bedre enn de var. Divaen tenkte seg imidlertid ikke lenge om før hun spurte tilbake: ”Vanskelig, nei hvorfor skulle det være det? Opera sitter ikke i veggene vet du, den skapes. Det er jo også vi som er operaen og nå kommer vi hit med den”.
Jeg har i lang tid lurt på hvor lenge man kan diskutere for eller mot en sak, og ikke minst om man blir noe klokere av det? Videre, på når man skal begynne å diskutere selve saken og kanskje da skape noe verdifult som varer? Og for å bruke eksempelet over igjen; for eller mot opera og endelig da - opera? Erfaring viser at det kan gå lang tid, men samtidig altså at det kan være veldig bra å foreta en beslutning og å sette i gang. Det gjelder ikke bare for selve bygningen, men for de som arbeider i bygningen og det de gjør. I Bjørvika ser det ut til at de nå rett og slett gjør mer.
I skolen diskuterer vi våre egne byggesaker. Det gjelder både oppussing av gamle skoler og bygging av nye, men spesielt for eller mot åpne eller lukkede løsninger; baseskoler eller skoler med tradisjonelle klasserom. Hvilken type er best for læring? Diskusjonene har vart siden 1960 årene med byggingen av de første åpne skolene. Siden ble etter hvert mange bygget igjen eller lukket, men de siste årene har både diskusjonen og byggingen tatt fatt igjen. Media lokalt og nasjonalt er gjentatte ganger arena for heftige diskusjoner for eller mot. Det samme gjelder forskning på temaet. Den ene gangen går det i retningen av åpne løsninger, den neste mot (ingen nevnt ingen glemt). Diskusjonene fortsetter også etter at beslutningene er tatt og skolene er bygget. Dette til tross for at vi for eksempel i 2007 fikk resultater fra en meget stor internasjonal komparativ undersøkelse som viste ganske klart at begge løsningene kunne virke (Hattie og Timperley: The Power of Feedback Review of Educational Research, 77 (1):81-112 ). Videre ser vi også fra resultatene på våre egne nasjonale prøver at det finnes representanter fra begge typer skoler både blant de beste og de som har litt mer å gå på.
Det er da ”operaspørsmålene” melder seg igjen, for meg i alle fall: Hvor lenge skal vi diskutere for eller mot slike eller slike klasserom og blir vi noe klokere av det? Og videre, når skal vi begynne å diskutere selve saken, praksis eller pedagogikken i de rommene vi har og konsentrere oss om å skape noe verdifult som varer? Etter at beslutninger om hvilke rom er tatt er det bare å sette i gang. Det er bra for både skolen, de som er der og det de gjør. Det er bra for mer.
Og da er vi kanskje også ved sakens kjerne for å si det slik. Vi snakker i dag mye om robusthet og kvalitet som uttrykk for evidensbasert kunnskap og at det underliggende da nok ligger en forventning om at vi kan finne ut hva som er den beste, eller mest perfekte og kanskje til og med objektive løsningen hvis vi bare bruker lang nok tid på å diskutere og å forske. Jeg er ikke sikker på om det stemmer og lurer på om ikke det er like greit bare å bestemme seg for noe og så begynne å gjøre en pedagogikk, og deretter åpne for kritikk. Alternativet er altså da å tenke at robusthet og kvalitet er noe man utvikler nettopp i forhold til en beslutning som er tatt og påfølgende utvikling av en praksis. Det krever en realitetsforankring og fokus på det stedet og den skolen man er på, de rommene man har og de elevene som er der til enhver tid og uansett. Ikke minst krever det et forhold til vår identitet som lærere, men som subjektivitet. En identitet da utviklet ikke etter å ha besvart spørsmål om hvem jeg/vi er kun, men også hvor jeg/vi er, hvordan jeg/vi er og når? Det kan kanskje føles som en svekkelse av det pedagogiske arbeidet nettopp fordi vi er så vant til å tenke at 1) objektivitet er mulig, 2) objektivitet er nøytralt, 3) objektivitet er rettferdig, 4) objektivitet er kunnskapsbasert, og sist, men ikke minst 5) objektivitet er bra. Det er selvfølgelig alt dette, men altså gjennom meg alltid og derfor min subjektivitet, min stemme min stil alltid; forskere, lærere og elever, og en forståelse da av lærings- og sosialiseringsteori som teorier om hvordan handlende subjekter blir til over tid.
Etter et langt liv med forskning på skole, lærere og læring stiller Alfred Oftedal Telhaug (Kronikk i Klassekampen 11. Juni 2007) følgende spørsmål: ”Kan vi nå fram til en vel gjennomtenkt avklaring på organisering av læringsarbeidet og undervisningsformene i skolen dersom vi ikke er villige til å underkaste oss den hensynsløse ærligheten, også i analysen av egne motiver?” Han tar videre til orde for at lærerutdanningene må skaffe oss lærere som er ”gode tapere”, og som går på med ”krum hals og et muntert sinn” igjen og igjen. Det er ikke helt ulikt erkjennelsen til læreren under.
”Jeg skal ikke være kritisk til andre. Jeg skal være kritisk til meg selv. Og du verden hva du lærer hvis du er villig til å være kritisk og villig til å si at; ”dette ble altså bra dårlig og jeg ser det nå”. Det er jeg som er nøkkelen til hvordan dette skal gå på et vis, på godt og vondt. Og det er jo det som nesten er ekkelt. For det er mye greiere å snakke om disse umotiverte elevene og dette huset som er for lite og sånn… Du vet, man må ikke bli lei seg fordi om ikke alt er bra. Du må aldri si slike ting som: ”Av alt det vi har gjort, er det ikke noe som er godt nok?” Vi har hørt den noen ganger vet du. Du kjenner den der: Er det ikke noe av det vi gjør som er bra nok? Vet du, hvis vi ikke kopler om den der, så er vi dømt til og misslykkes tror jeg”.
Da handler det ikke om gjentatte diskusjoner for eller mot. Da handler det om saken, pedagogikken og alle de som sliter og strever og som kommer fram til praktiske løsninger hele tiden selv om de ikke er perfekte. Lærere da som på spørsmål om noe er vanskelig, opera-inspirert svarer: Vanskelig, nei hvorfor skulle det være det? Pedagogikken sitter ikke i veggene vet du, den skapes. Det er vi som er skolen og nå skaper vi en her. Da gjelder det også å se, vise, anerkjenne og rapportere også det.
Publisert i fagbladet Utdanning nummer 12. 17. juni 2011
Du er her: 
(+47) 74 11 20 00