Dialog og demokrati i skolen

11.10.2011

Av
Hege Myhre, førsteamanuensis, Høgskolen i Nord-Trøndelag

I Trønder-Avisa handlet det mye om dialog og mye om demokrati i sommer. Først var dialog tema i debatten om bruken av kultursenteret på Stiklestad. Etter terrorhandlingene 22. juli har viktigheten av både dialog og demokrati blitt aktualisert både i Trønder-Avisa og i mange andre medier. Dette er i seg selv svært positivt, for det å løfte fram et mer nyansert demokratibegrep er viktig for legitimering av demokratiet og for demokratiets framtid.

Betydningen av begrepet demokrati blir gjerne tatt for gitt. Vi går ut ifra at vi vet hva det betyr, og vi går ut ifra at alle andre har den samme forståelsen som vi selv har. Demokrati kan imidlertid bety ulike ting, og personer kan ha ulik forståelse av hva demokrati innebærer i praksis.

En vanlig forståelse av demokrati ser ut til å være det å ha rett til å uttrykke sine meninger, og at de meningene som støttes av flest får gjennomslag; flertallet bestemmer. Dette er jo riktig, men demokrati handler om mye mer: Demokrati handler ikke bare om retten til å hevde egne meninger, men også om det å ha mulighet til å endre sine meninger i møte med andre. Det handler med andre ord om muligheten til å kunne skape en felles forståelse. Slikt sett dreier demokrati seg om det å skape enighet. I de politiske debattene i dagens medier kan man imidlertid få inntrykk av at demokrati handler mest om det å få fram uenigheter og splid. Vi kan spørre oss om hva dette gjør med unge menneskers forståelse av demokrati.

Et viktig spørsmål når det gjelder forståelsen av demokrati, er om det dreier seg om interesser eller verdier. Hvis forståelsen av demokrati er at det handler om muligheten til å hevde egne meninger, er det kort vei til at demokrati kun handler om det å fremme egeninteresse. Dersom demokrati også skal handle om det å skape felles forståelse, blir det ikke bare den enkeltes egeninteresse som er viktig, for man kan ikke skape noen felles forståelse uten at man også blir enig om hvilke verdier en felles forståelse skal hvile på.

En følge av terroren 22. juli, er at noen grunnleggende verdier i samfunnet vårt har kommet opp til overflaten. Bortsett fra dette, i vår lille boble av materiell velstand, er det ikke så ofte vi hører diskusjoner om hvilke verdier som skal ligge til grunn for fellesskapet i samfunnet vårt.

Hvis vi skal ha mulighet til å utvide vår innsikt og skape felles forståelse sammen med andre, er dialog helt nødvendig. En slik dialog må innebære det å være åpen for andres meninger, og ikke minst; å være åpen for å endre egne meninger i møte med andre. Hvis dette ligger til grunn for en dialog, har vi langt på vei det som den tyske sosiologen Jürgen Habermas kaller en herredømmefri dialog, eller maktfri samtale. Tankene om en slik dialog bygger på noe som kalles diskursetikk. Enkelt sagt dreier diskursetikk seg om etikken knyttet til det å snakke sammen. Et sentralt spørsmål her er om man går inn i en samtale for å få rett, og bruker de maktmidler man har til rådighet for å oppnå dette, eller om man går inn i en samtale åpen for å kunne korrigere egne meninger i møte med den eller dem man snakker med.

Det å vise at man endrer egne meninger i møte med andre, ser imidlertid ut til å være noe dagens politikere må vokte seg vel for, i hvert fall hvis vi tar utgangspunkt i det som kommer fram i mediene: Politikere straffes hardt hvis de viser tegn til noe annet enn at de har bestemt seg. De bør helst holde det skjult hvis de endrer meninger, da det gjerne framstilles som vingling eller svakhet.

Da jeg i forbindelse med eget doktorgradsprosjekt forsket på læreres forventninger til sine rektorer, fant jeg tegn som tydet på at lærerne la stor vekt på muligheten til å ha en herredømmefri dialog med sine kolleger. Når beslutninger skulle fattes, ønsket de å ha mulighet til å gjøre seg opp sine meninger i dialog med kolleger, og de ønsket å ha mulighet til å endre egne oppfatninger i møte med kollegene. Denne demokratiforståelsen så ut til å legge sterke føringer på lærernes forventninger til rektorene. Lærerne i det norske skolesystemet ser ut til å bli sosialisert inn i en kultur der demokrati innebærer muligheten for å skape felles forståelse i dialog med andre. I denne kulturen driver lærerne med skoleutvikling, og i Norge har vi hatt et utdanningssystem der utviklingen av skolen i stor grad er blitt drevet nedenfra, og ikke gjennom påbud ovenfra.

Lærerne har en kompleks og viktig jobb i det at de ikke skal ivareta bare faglig kunnskap, men også elevenes demokratiske dannelse. Det har etter hvert blitt mye mediefokus på norske elevers prestasjoner i internasjonale undersøkelser. Da blir det ofte framhevet at norske elever ikke presterer så godt som man mener å kunne forvente. Noe som sjelden løftes fram i media, er at norske elever har prestert svært godt i internasjonale undersøkelser som tar for seg forståelsen av demokrati. Hvis vi ønsker at dette skal være situasjonen også i framtidas skole, må vi verdsette betydningen av arbeidet med demokrati i skolen.

Ved lærerutdanninga ved Høgskolen i Nord-Trøndelag er en av våre viktigste oppgaver det å bidra til at kommende lærere blir i stand til å videreføre demokratiske holdninger og verdier i tråd med en nyansert demokratiforståelse. Et nyansert demokratibegrep innebærer at elevene ikke bare skal lære å hevde egne meninger, men at de skal være i stand til å skape ny forståelse i møte med andre. Da er det nødvendig at studentene konfronteres med egne verdier og intensjoner i valg av yrke, og at de øves i dialog.