Fra student til yrke

23.05.2011

Av
Endre Kanestrøm, fagansvarlig for mentor-utdanninga ved HiNT
og Gunn Nordstrøm, leder i Utdanningsforbundet N-T.

Nyutdanna lærere og førskolelærere tilfører skolen og barnehagen nye, vitale ressurser. Overgangen kan noen ganger bli brå. Møtet med det uforutsette, kravene og forventningene om kvalitet kan noen ganger virke kvelende. For å kunne rekruttere og beholde nyutdanna lærere og førskolelærere vil veiledning være et viktig tiltak.

Kunnskapsdepartementet og KS har inngått avtale om at alle nytilsatte, nyutdanna lærere og førskolelærere - i grunnskole, videregående skole og i barnehager - skal tilbys veiledning. Dette er et eieransvar.

Det er bred enighet om behovet for veiledning. Slik sett er avtalens intensjon møtt positivt. Veiledning som omforent rettighet, forutsetter ei formalisering og uttrykte vilkår for både veileder og den nyutdanna. Her må en trolig utfordre de systemansvarlige - sentrale politikere, barnehage- og skoleeiere om å tilrettelegge ei støttende, lokalt tilpassa veilederordning og formalisere denne på en måte som gjør ordningen nyttig og gjennomførbar.

Høgskoler og universitet tilbyr ulike veilederutdanninger. Ved Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) er det etablert ei ny mentor- og veilederutdanning for lærere og førskolelærere. Skal skole- og barnehageeier tilby ei veilederordning for sine lærer og førskolelærere, mener vi det er av betydning at de lokale veilederne har formell, profesjonsretta veilederkompetanse. Et anna forhold er at mentor- og veilederstudiet ønsker å rekruttere førskolelærere og lærere som står godt i praksis. Slik sett kan en – gitt tilstrekkelig oppslutning – organisere deler av kompetanseoppbygginga i den regionen hvor behovene framtrer.

Når reformer initieres av sentrale myndigheter, kan en noen ganger få inntrykk av at en legger til grunn en befolkningstetthet og infrastruktur som samsvarer lite med et befolkningsskrint fylke som Nord-Trøndelag. Enkelte kommuner har få – om noen – nyutdanna lærer eller førskolelærere. Slik sett blir det viktig å bygge en beredskap som tar nødvendige lokale hensyn. I noen mindre kommuner kan vi se for oss løsninger der en mentor/veileder kan betjene flere små skoler. Tilsvarende avveininger kan gjøres innen barnehageområdet.

Mentor- og veilederkompetansen vil for skoler og barnehager ha større nytteverdi enn tilbudet til målgruppa nyutdanna. Det er slik kompetanse som kan hjelpe fram de indre stemmene i et kollegium og som kan lede prosesser hvor en kan reflektere over ”hverdagspraksisen”; erfaringer fra arbeidet i klassen/avdelinga, samhandling med kolleger, foreldresamarbeid osv. Med god organisering av ordningen vil dette kunne gi kompetanseheving og organisasjonsutvikling.

Å være lærer og førskolelærer er krevende yrkesroller. Kvaliteten i arbeidet blir av mange – lekfolk og profesjonelle - veid og målt. I disse yrkesrollene kommer en ofte i situasjoner hvor det er vanskelig å avveie hva en skal eller kan gjøre noe med og hva en kan eller må leve med. Lærere og førskolelærere stilles dessuten overfor flere vanskelige dilemmaer der elevens og barnets beste må veies opp mot noen lokalt gitte rammefaktorer som lokal økonomi og instruerte veivalg. Å være nyutdanna med uttrykt ansvar for en klasse eller avdeling, vil – av gode grunner - sette dømmekrafta på prøve.

Utdanningsforbundet og HiNT arbeider for at Nord-Trøndelag skal oppfylle avtalen mellom KD og KS om å tilby veiledning til nyutdanna lærere og førskolelærere. Skal vi lykkes, vil det være en suksessfaktor å invitere ulike ansvarsroller til lokale og regionale møter, for slik å lete fram modeller som hjelper skolene og barnehagene i å rekruttere og beholde av lærere og førskolelærere. Elevene og barna trenger dem. Samfunnet trenger dem.