Innovasjon og negasjon - tradisjon og fornyelse

16.09.2010

Av
Anne B. Reinertsen, førsteamanuensis i pedagogikk ved Høgskolen i Nord-Trøndelag

Ord er rare. Noe som kan se ut som motsetninger kan like gjerne være det motsatte: Innovasjon som negasjon eller gjennom. I skolen kan det dreie seg om hvilken utvikling vi ikke ønsker og hva vi da må velge å gjøre. I pedagogikken befinner vi oss i spenninger mellom inkludering og ekskludering, individualisering og kollektivisme, frihet og kontroll. Like viktig som kunnskap og kompetanse blir da vekt på klokskap og kvalitet.

Antinomi refererer til en motstand eller motstrid mellom to lover, regler, prinsipper, autoriteter, eller et paradoksalt resultat (Tanums store rettskrivningsordbok, 1985). Det å være antinomistisk er den som nekter eller stiller spørsmål ved gyldigheten til de samme lovene, reglene, prinsippene, autoritetene og resultatene. Det er dermed en som verdsetter negasjon eller formell negativitet og bruker det som redskap for å tenke nytt eller en mulighet for å åpne opp og overskride grenser innenfra.

Og siden dette dreier seg om paradokser så kan negativiteten like gjerne handle om vitser og humor, for formell negativitet har ingenting med det å være negativ å gjøre: ”Vitser, akkurat som med geografiske kart, presenterer, i redusert skala, de teknikkene som tillater oss å forandre en livsform. Men de presenterer dem samtidig som de bruker de samme teknikkene for å oppnå noe uventet … Innovativ handling, generelt, trekker på de samme essensielle ressursene som vitser”( Virno,P. 2008, Multitude between innovation and negation, Semiotext(e).

I utdanning og skole eller organisasjoner for den del, er det i innovasjonssammenheng, enklest å fokusere på det positive og på det som tradisjonelt har virket før. Innbakt ligger det da en forventning om hva man selv bør gjøre på basis av hva andre har tenkt. Det er ikke noe feil med dette, men for at tankene og erfaringene som det bygges på både skal få mening og betydning for de som ikke har vært med å tenke til nå, og som kanskje også representerer noe annet og derfor kan tenkes å bidra til nytenkning, er det viktig å gå gjennom det negative fordi det åpner opp og synliggjør nettopp de tanke prosessene som ligger bak. Da kommer både tradisjonene og fornyelsen med – og i sammenheng. Negasjon handler dermed om å øke, endre, vri, utvide og/eller utvikle premissene for de valgene vi foretar, og på denne måten skape robust kunnskap og innovasjon.

Det samsvarer godt med oppfatningene vi etter hvert har om at det å være lærer er komplekst og at de/vi hele tiden trenger å åpne for å få øye på elevenes kompetanse. Trekker vi det inn i diskusjonene vi har om frafall i videregående skole gir det interessante perspektiver for blant annet å arbeide med elevers teoriforståelse for å få vite mer om hvordan dette eventuelt kan omsettes i andre måter å gjøre pedagogikk på.

For oss som utdanner framtidas lærere så dreier det seg da om å utvikle en spørrende kunnen som studentene kan få med seg slik at de blir i stand til alltid å stille spørsmål om kvaliteten ved det arbeidet de skal gjøre. Videre at de blir i stand til å gå inn i livslange lærings– og utviklingsprosesser som er rettet mot å gjøre om, men med dyp respekt for tradisjoner. Da blir arbeidet med styrking av den subjektive dømmekraft viktig.

All vurdering har elementer av subjektivitet i seg. Det kan da føles som en svekkelse fordi vi er så vant til å tenke at 1) objektivitet er mulig, 2) objektivitet er nøytralt, 3) objektivitet er rettferdig, 4) objektivitet er kunnskapsbasert, og sist, men ikke minst 5) objektivitet er bra. Det er selvfølgelig alt dette, men gjennom meg alltid og derfor min subjektivitet, min stemme alltid. Subjektiviteten må vi derfor oppholde oss i, men ikke som noen motsetning til kunnskap men som del i og av den.

Under Olavsfestdagene i august 2004 foreleste den kjente sosiologen Zygmunt Bauman om hvordan å leve et moralsk liv? En mann blant publikum reiste seg opp og spurte om hva man kan gjøre og om Bauman hadde noen gode råd? Han svarte med en vits: ”Et eldre ektepar var på bilferie i Irland. De måtte etter hvert stoppe opp i en liten landsby for å spørre om veien til Dublin? De hadde kjørt seg vill. Mannen de spurte smilte og svarte at; ”jo, det er mulig å komme til Dublin herifra, men hvis jeg var dere så ville jeg ha startet et annet sted”. Og hvis du har lest James Joyses Ulysses, så vet du at Dublin er Dublin er … og nok også at Levanger er Levanger er…