Jubileumsår til ettertanke

01.08.2011

Av
Oddbjørn Johansen, førstelektor og studieleder ved vernepleierutdanningen på HiNT.

Det er 20 år siden Stortinget bestemte at mennesker med utviklingshemming skulle være kommunens innbyggere med de samme rettighetene og de samme pliktene som alle andre innbyggere i kommunen. Selve grunnlaget for reformen står i formålet til Lov om sosiale tjenester: Bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre. Dette formålet er også videreført i den nye loven om kommunale helse- og omsorgstjenester som stortinget vedtok 14. juni i år.

I rapporten ”Store bofellesskap for personer med utviklingshemming” av Anna Kittelsaa og Jan Tøssebro fra NTNU Samfunnsforskning, er konklusjonen at andelen utviklingshemmede som bor i store bofellesskap har økt markert i tiden etter 2001. Dette er forsatt en dominerende boform blant de som har fått ny bolig etter år 2000. Store bofellesskap bygges i alle slags kommuner bortsett fra i de aller minste. Videre beskriver de at mange bofellesskap ligger i områder som er preget av omsorgsfunksjoner og institusjoner. Et økende antall bofellesskap er for flere grupper av personer med hjelpebehov.

Er bygging av store bofellesskap et godt bidrag til å nå intensjonen om at også mennesker med utviklingshemming skal kunne leve og bo selvstendig og ha en aktiv og meningsfull tilværelse i fellesskap med andre? I denne sammenhengen er det sentralt og reflektere rundt «I fellesskap med andre» – hvem er «de andre»? Handler dette om at utviklingshemmede skal ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i lag med andre utviklingshemmede, eller betyr det at det skal tilrettelegges for at de skal ha en aktiv og meningsfylt tilværelse sammen med de andre innbyggerne i kommunen? Være deltakere i sangkor, velforeninger, idrettslag og arbeidsliv?

Det er nok det siste som er den ideelle målsetningen med loven, men er vi der i dag? Rapporten fra Kittelsaa og Tøssebro kan tyde på at de siste 10 årene har vært preget av at norske kommuner har valgt å se bort fra lovens intensjoner og latt effektivitet og økonomi styre i forhold til utviklingen av tjenestetilbudet til mennesker med utviklingshemning. Men er det slik at tjenestetilbudet blir billigere og mer effektivt hvis mennesker med utviklingshemning blir samlet på et sted i kommunene? Forskerne Kittelsaa og Tøssebro svarer nei. Men handler reformens tilbakeslag bare om politiske valg og økonomi?

Mye kan gjøres ved hjelp av lovverk og politiske intensjoner, men politiske beslutninger reflekterer også de verdier og normer innbyggerne i et samfunn vurderer den andre ut fra. Kan hende at vi synes det er helt greit at ”slike mennesker” blir samlet på et sted? Så spørsmålet er om våre holdninger og verdier, og ikke minst syn på mennesker med utviklingshemming er endret i løpet av de siste 20 årene? Dette er et spørsmål som best kan besvares av hver enkelt av oss, gjennom og reflektere over følgende: Hvordan ser jeg på mennesker med utviklingshemming? Hvilke kvaliteter har de som gjør vårt samfunn bedre? Hvordan bidrar jeg til at disse kvalitetene får komme til uttrykk? For min påstand er at om du føler deg inkludert i et samfunn er avhengig av hvordan andre vurderer dine kvaliteter, benytter seg av dem, og gir rom for den forskjelligheten vi alle representerer.

Forståelsen av å ha en utviklingshemming er avhengig av hvilken historisk, kulturell og geografisk kontekst dette forstås i. Denne forståelsen formes av de erfaringene vi får anledning til å gjøre oss. Når vi får anledning til å møte mennesker som tidligere var innestengt, får vi også mulighet for å bli kjent med menneskene og ikke bare diagnosen. Når vi får anledning til å treffes på skolen, arbeidsplassene og i fritida så gjør dette noe med holdningene våre. Det som er fremmed kan bli en trussel, men det som blir kjent og nært åpner for ny kunnskap. Men for at dette skal skje må vi være åpne, ta kontakt og se hvordan alle blir beriket av et samfunn med plass for forskjellighet. Fleksible omsorgsløsninger tilpasset den enkelte person, og ikke en gruppe konstruert ut fra en diagnose, må være målet. Dette var siktemålet i St.meld. nr 67 (1986-87) der fremgår det at tjenesteytingen til utviklingshemmede skulle være basert på enkeltpersonenes individuelle behov og hvor utviklingshemmede skulle ses på som personer som har sin naturlige tilhørighet til hjemmemiljøet og lokalsamfunnet.

Samfunnet endrer seg, og utfordringene likeså. Fostervannsdiagnostikk, oppretting av spesialklasser og barnehager, uønsket på arbeidsmarkedet, bygging av store bokollektiv, er noen av de valg et samfunn står overfor i forhold til mennesker med utviklingshemming. Hvilke valg man tar er avhengig av det verdigrunnlaget man velger ut fra. Det er alltid flere valgmuligheter. Hovedspørsmålet blir, har vi råd til et mangfoldig samfunn? Har vi råd til å få barn med utviklingshemminger? Har vi råd til støttekontakter slik at de kan ta del i fritidsaktiviteter? Har vi råd til transportstøtte og fysisk tilpasning slik at tilgjengeligheten til samfunnsdeltakelse blir likeverdig?

Kvaliteten i et velferdssamfunn kan vurderes ut fra hvordan det ivaretar de svakeste medlemmene, dette påvirkes av hvilke verdier og holdninger medlemmene i samfunnet har til de ”svakeste” medlemmene.