Klarhet og nærhet

19.08.2011

Av
Kjell-Åge Gotvassli, 1.amanuensis ved HiNT

I ukene etter terrorangrepet har vi vært vitne til mye godt lederskap. Med statsminister, regjering og kongehus i spissen har vi som nasjon på et vis kommet oss gjennom de første dagene og ukene etter det ufattelige bombeangrepet på regjeringskvartalet og terroristens massedrap på Utøya.

Våre politiske ledere har bestått prøven og prøvelsene. Det er god grunn til å takke for dette gode lederskapet. Jeg har jobbet med ledelse i både teori og praksis i en rekke år, og det har fått meg til å reflektere over hva som står frem som de viktigste faktorene i det lederskap som er vist. Et lederskap som roses av både politiske motstandere, utenlandske statsledere, og eksperter på retorikk og ledelse.

Å lede i kriser er selvsagt både annerledes og mer krevende enn å lede daglig drift. I kriser blir alt hva lederen sier og gjør fulgt med argusøyne. Det vesentligste ved ledelse her blir ikke å tenke regler, prosedyrer og avvik, men å utøve skjønn, bruke følelser og vise både varme og fasthet. Slik blir det rasjonelle ved ledelse delvis fortrengt av det følelsesmessige ved ledelse. Ledelse vil her bety å skape og vedlikeholde kjerneverdier. God ledelse i kriser gir oss noe å klamre oss til og gi oss håp, slik at vi etter hvert kan gå fremover. Det er først i slike kaotiske tilstander vi klart kan se den personlige dimensjonen i et lederskap.

I unntakstilstanden etter terrorangrepet har vår statsminister fremstått med både medfølelse, demonstrert handlekraft og vist at han er kompetent. Det er krevende å mestre både innlevelse og ro på samme tid, men Stoltenberg har vist oss at han kan holde tanken klar og hjertet varmt. Slik har han vist vei for oss alle som har lett etter ord og mening med det som har skjedd.

Å skape mening i en ellers kaotisk tilværelse tror jeg er den viktigste jobben våre ledere har gjort. I denne sammenhengen er det flere som trekker frem organisasjonsforskeren Karl Weicks teorier om meningsskaping i organisasjoner. Han bruker begrepet meningsskaping for å forstå prosesser hvordan mening formes og endres i store fellesskap. Det grunnleggende trekket ved alle mennesker er behovet for å skape mening i tilværelsen gjennom aktiv omgang med våre omgivelser. At vi selv er aktivt skapende av denne virkeligheten betyr at mennesket bruker sin kreativitet til å utforske den verden vi opplever, og gjennom denne utforskingen skaper vi synspunkter, assosiasjoner og modeller for hvordan virkeligheten henger sammen.

Slike modeller skaper orden for oss, og Weick fremhever at det å være menneske først og fremst betyr å skape orden. Dette er noe vi gjør hele tiden, vi søker etter orden som gir oss mening. Søken etter mening er selvsagt sterkest når vi opplever noe som er uforståelig og kaos. Meningsskapingen trues i kriser, når vi står ovenfor tidligere etablerte forståelser som faller i grus og vi ikke klarer å etablere ny orden.

Den ledelse som er vist den siste tiden har vært fremragende på punktet meningsskaping og orden. Ledere har hatt en avgjørende rolle for å gi mening til nye og uforutsette erfaringer. Stoltenberg og andre har brukt de rette ordene, har hatt det rette fokus og vist de rette handlingene. Det har gitt oss muligheter for bearbeidelse av egne opplevelser individuelt eller sammen med andre. Slik klarer vi etter hvert å skape ny mening.