Ønsker mer friluftsliv til jul

28.12.2011

Skiturer mellom tunge graner til toppen av Marsteinsvola i Verdal, er det jeg ønsker meg til jul.

Av
Eivind Sæther, førstelektor, HiNT

Det gjør meg godt å baske på i motbakke og seinere svinge meg ned i villsnø og frisk luft. Det minner meg om barndommen, det minner meg om da folk måtte ut i kulde og snødrevet bare for å hente ved og vann, og det gir meg en påminnelse om hva god helse kan være. Paradokset er at skituren ikke står på ønskelista til barna mine.

Det er ikke noe ekstraordinært med skituren min og den kan gå når som helst på døgnet, men helst vil jeg på tur når det er sikt og mye synlig lys. Det blir for lite av det på denne tida av året. Oppe på toppen er det ikke bare utsikt, men også oversikt og sammenheng i verden. Under meg kan jeg se Trondheimsfjorden strekke seg ut milevis. Turen til toppen kjennes god, selv om det er mange motbakker.

Fra toppen kan jeg kanskje se et av kjøpesentrene på Innherred. De lyser opp i mørketida med farger i rødt og gult og minner også om liv og virksomhet. Nå er det kanskje ikke den virksomheten jeg er ute etter, men i hvert fall vet jeg hva jeg får på en slik skitur. Å vite hva man får, er jo egentlig et uttrykk som passer i disse tider når vi venter på at gavene skal bli pakket opp. I hvert fall passer det godt på den yngre delen av befolkningen. Jeg vet ikke om barn i dag vet hva de får til jul. Det jeg vet er at de ønsker seg mer, større og dyrere til jul nå enn tidligere. Det er jo ikke så rart. Siden 1970 har realveksten i økonomien i Norge blitt mer enn tjuedoblet, ifølge SSB. Ulempen med BNP er selvsagt at den ikke tar høyde for slitasje-, ødeleggelser- og forringelse av naturen. Det er kanskje en fordel for bruttonasjonalprodukt at flyttestrømmen går ut av Nord-Trøndelag, at gårdsbruk blir lagt ned og at kulturlandskapet gror igjen. Pengelykken viser altså bare en side av sannheten. Betyr dette at vi ikke skal glede oss over gavene til jul?

Jo, jeg tror at både enkle og dyre julegaver kan skape lykke. Jeg hørte her om dagen en økonom fortelle at den kjøpte lykken til jul har kortere varighet og er mindre intens. Da er det et poeng at en 50 tommers tv med playstation til tenåringen ikke gir full uttelling på lykkeskalaen. Har den kjøpte lykken større virkning på et barn enn på oss voksne? Barna har kanskje ikke rukket å kjenne på det andre perspektivet. Perspektivet om at det er noe som er større enn det enkelte mennesket, at frelseren venter på oss, at vi i flokk kan løfte hverandre eller hva nå enn dette andre perspektivet skal innebære. For barna og oss andre kan vi likevel minne hverandre på at det er lov både drømme og ønske, nå når det virkelig nærmer seg jul.

Vi har alle hørt fortellingene fra jul i gamle dager. Da barna ønsket seg en appelsin til jul. Lykken av å ha blitt tildelt materiell trolldom var visstnok overveldende. Jeg har forresten lurt på når den appelsinen ble spist? Gikk den ned på høykant tvert, eller ble den liggende og skrumpe, som et forsøk på å bevare lykken? Eller skrumpet lykken samtidig? På en måte var det enklere å glede seg over noe smått, fordi kontrasten til dagliglivet var så stor. Verdi kan bety det som er verdifullt for oss mennesker og ikke bare det som er et knapphetsgode, slik vi kan få inntrykk av i førjulstiden. Naturressursene kan være et knapphetsgode, mens naturen som opplevelseskilde ikke er det. For friluftslivet er dette strålende, treffende men også paradoksalt. Naturen har døgnåpent, det er gratis og turer kan gjennomføres av alle mennesker. Likevel sitter jeg i tidsklemma og det blir ikke stunder nok til disse turene i det ytre og indre landskapet.

Egentlig er det kontrasten til dagliglivet jeg tenker på når julefeiringen nærmer seg, og jeg skal få ta skiene fatt. Mange ønsker seg skjermaktiviteter til jul. Det fine med internett er jo at vi får verden inn i heimen, slik at det ikke spiller så stor rolle hvor vi bor. Daglig kan vi også få verden inn i stua gjennom tv-ruta eller andre medier. Nesten direkte kan vi få inn dramatiske konfrontasjoner fra Libya. Vi er litt fanget av denne skjermvirkeligheten og dette nyhetsjaget, og er blitt konsumenter av nytt og å være først. Kanskje har det alltid vært slik, men nyhetshastigheten har endret seg og det nye er nyere, for både leverandøren og mottakeren av nyhetsstoff.

Min venn Knut fortalte meg hvordan verden kom til Skogn for noen tiår siden. Hobbyen om sommeren var å skrive bilnummer, men aller finest var det når bommen over E6 gikk ned i Skogn sentrum, i påvente av at toget skulle passere. Da kunne barna kjapt gå bort til de stillestående bilene, banke på vinduet og spørre om autografer. Når bilrutene da gikk ned flommet verden inn over Trøndelag, Skogn og ned i et barnesinn.

Akkurat det samme tenker jeg, på tur ned fra toppen på min skitur, selv om nyheten er av enda mindre kaliber. Det er jo en hel verden av natur som flommer imot. Traseen min er vel kjent men samtidig litt endret, utfordrende og ny. En slik tur er aldri lik en annen, fordi verden har flyttet seg litt, du er litt endret og vinden har lagt opp skavler på den andre siden, slik at terrenget ikke er helt gjenkjennelig.

På vei ned fra toppen tegner jeg julegirlander i snøen med mine telemarksvinger fra side til side. Det freser langs skituppene og snøen som blir presset bort og kastet opp i luften i rytmiske buer. Det blir ei fin låm, som jeg egoistisk beundrer stille nedenfra. Dette er også lykke.

Kronikk i Adressa, 27.desember 2011