Poesi og virkelighet i pedagogikken

22.02.2011

Av
Anne B. Reinertsen, førsteamanuensis i Pedagogikk ved Høgskolen i Nord-Trøndelag.

”Jeg betegner meg egentlig som oversetter. Det er det jeg gjør hele tiden. Det er mange språk her på skolen: mine, elevenes, skolens og flere andre” (Lærer i videregående skole).

I Dagsavisen 6. Januar i år kunne vi lese at elever i skolen ”mister motivasjon hvert eneste år”. Det refereres til en ny undersøkelse gjennomført av professorene Sidsel og Einar Skaalvik ved Pedagogisk Institutt ved NTNU, Trondheim, som viser at elever opplever at konkurransen og prestasjonspresset øker hvert år fra fjerde til tiende klasse. Videre at elevenes motivasjon for og innstats i skolearbeidet avtar hvert eneste år fra fjerde til tiende klasse. Dette bekreftes også av tidligere undersøkelser. Som årsaker trekkes fram manglende tilpassning av undervisningen til den enkelte elev og at skolen klarer verken å ta vare på de flinkeste eller de svakeste elevene. Forskningen dokumenterer videre at mestring og forventning om mestring fremmer motivasjon, mens mange elever helst unngår aktiviteter de tror de ikke mestrer. Det er sterk sammenheng mellom motivasjon og elevenes forhold til læreren, et forhold som altså blir gradvis dårligere fra fjerde til tiende klasse. Løsningene som antydes er blant annet større grad av differensiering og nivåinndeling samt økte valgmuligheter for elevene.

Ja, så var vi der igjen. Vi har liksom hørt det før og tanker om systemfeil og mangler dukker unektelig fram. Svakheter, forfall og kulturelle utfordringer. Dårlig skole, dårlige lærere, dårlige elever til og med? Manglende evner til risikotaking og utvikling av beskyttelsesmekanismer. Manglende innsats og kanskje litt oljesmurt dovenskap? Tanker om egenskaper og intelligens; forskjeller på folk som bare er der. Ingenting å gjøre med? Forslagene til forbedringer som antydes framstår også enten som noe vi har hørt, diskutert og prøvd ut på ulike vis allerede, eller som noe som leder oss inn i diskusjoner for eller mot et eller annet tiltak kun, ikke inn i diskusjoner hvor vi kan lære noe om selve saken; begrepet eller fenomenet motivasjon i praksis.

For å unngå et slikt dødvanne, inntykk av- eller at vi faktisk blir sittende fast i gamle løsninger foreslår jeg at vi prøver og ungå å bruke de samme ordene/begrepene og karakteristikkene om igjen og om igjen. Kanskje kan vi da erstatte begrepet motivasjon med inspirasjon, lærer nettopp med oversetter? Mens inspirasjonsbegrepet åpner opp mot noe kreativt, er motivasjonsbegrepet i større grad knyttet til en bestemt kunnskap. Læreren er en skikkelse med mer eller mindre kjent repertoar. Oversetteren derimot er en aktiv språkarbeider som lytter, ser og alltid leter etter nye språklige muligheter for å forstå eller bli forstått. Da kan vi kanskje også snakke om ord som virker i virkeligheten eller i praksis? Det skal jeg komme tilbake til, men først litt mer om ord i seg selv.

Ord er viktige. Viktig er det som får ord. Vi lever med ord. Vi bruker dem for å skape og produsere mening i våre liv og virker. Ord kan slik få oss til å handle. Ord blir da handling; derfor er de viktige. Kanskje trenger vi også nettopp derfor av og til noen nye, og at vi pedagoger bør overveie å delta på kurs i oversetting eller rett og slett gå på ”dikterkurs” (Christie, N. (2009:52) Små ord for store spørsmål. Universitetsforlaget, Oslo)? Dette for å åpne opp, prøve ut, eksperimentere, utforske muligheter, drømme om mer og slik lære å låne fra flere og ulike kunnskapskilder. Videre for å lære å bruke oss selv for å se og høre i praksis. Tanken eller håpet er at språklige nykonstruksjoner kan fenge og lede til nytenkning og bidra til læring. Eller at begreper altså kan gi åpning for å skape andre praksiser enn de vi allerede har. Nye ord som kan skape nye virkeligheter. Det betyr ikke at det vi har tenkt før - for eksempel om motivasjon og mestring, er galt. Det kan tvert i mot like godt tenkes at det gamle kommer bedre fram og igjen blir viktig eller får fornyet kraft, men i nye sammenhenger og/eller virkeligheter og kanskje altså med nye eller andre ord.

Handling, til syvende og sist da, som en form for forståelse og en måte å skape en kritisk bevissthet på, og en pedagogikk knyttet inn mot praktisk kunnskap, men med mange forskjellige innganger og utganger for den del. Det gir muligheter for å integrere både samfunnsvitenskapelige og humanvitenskapelige dimensjoner i pedagogikken. Muligheter nettopp for å spille på både logisk argumentative og poetiske forståelsesregistre. Individuelle og kollektive perspektiver. Det krever, som antydet over, en språklig aktiv for ikke å si aktivistisk rolle i forhold til læring, endring og utvikling: Inspirasjon og aksjon – inspiraksjon.

I en tid hvor det nye faget Pedagogikk og elevkunnskap i våre to nye lærerutdanninger er under utforming ved våre høyskoler, kan fokus på- og arbeid med språk, bli svært viktig. Ulik vektlegging på- og problematisering av strukturer, metoder, relasjoner, kulturer, innhold, fag, undervisning eller didaktikk - forholdet mellom teori og praksis, kan gjennom å bli oppfattet nettopp som språk – eller oversettelsesproblemer finne sammen. Det samsvarer godt med oppfatningene vi i dag har om at det å være lærer er komplekst og at vi hele tiden trenger å åpne opp for å få øye på elevenes kompetanse. Da kan vi gjennom språk skape unike, integrerte tilnærminger til elevenes læring som vever tradisjonell pedagogisk og didaktisk analyse sammen med alle tilgjengelige kilder både om elever som gruppe i samfunnet, men også som individuelle personer: Inspiraksjon for å arbeide med ulike elevers forståelse av X for å få vite mer om hvordan dette alltid kan omsettes i andre måter å gjøre pedagogikk på. Eller igjen; individuell tilpasning på alltid nye og andre måter og hva som motiverer meg. Eller var det egentlig deg?