Robust kunnskap og kvalitet

12.10.2010

Av
Anne B. Reinertsen
Førsteamanuensis i pedagogikk ved Høgskolen i Nord-Trøndelag.

I det siste har vi sett noe vi egentlig vet godt fra før; nemlig hvor viktig det er å grave. Det gjelder konkret gravende journalister, eller gravende journalistikk. Jeg tenker på både Nygård- og Treholt saken. I Vestfold har vi sett at virtuell graving med ultralyd viser omriss av skatter fra vikingtid like under jordoverflaten. Det handler, slik jeg ser det, om å grave etter ”sannhet” så langt det går; om å skape robust kunnskap og kvalitet. Slik sett så bør vi kanskje grave alle sammen både konkret og virtuelt. Da handler det i tillegg til ildsjelers overbevisninger og kraftanstrengelser, infrastruktur og/eller teknologiske muligheter for å gjøre det, også om tankens- og tenkningens makt og språk. Et språk da som ikke kun konstaterer forhold, men også graver opp, graver videre eller får oss til å grave. Språket kan vi nemlig åpne eller lukke med hvis vi vil. Det ”stuper kråke i gresset”, slik en av våre fremste poeter, Gro Dahle (P2 Akademiet/Juli, 2007) uttrykker det.

Fram mot våre neste praksiser og for å sikre kvalitet i dem, blir da jobben, slik jeg ser det, å utvikle språk for å beskrive endring. Dette for å unngå bekreftelsesfeller eller utvikling av tunnel syn. Det kan nemlig føre til tragedie og justisfeil. I våre målstyrte virksomheter og søken etter systematiske kunnskaps-, utviklings- og endringsprosesser er dette lett å glemme. Eller for å si det slik; det er lett å gå på for direkte og for sterkt slik at viktige dimensjoner, nyanser, avgjørende og/eller reelle ulikheter blir oversett. Vi har vel alle opplevd en gang å være i ”flyt” og hvor ”merkelig” det er når ikke ”andre” er i samme ”flyten”?

I diskusjoner om robusthet og kvalitet i organisasjoner, utdanninger, fag og forskning, kan språk derfor bli den kvaliteten vi leter etter og både redskap og betingelse for graving. Det som for noen oppfattes som å være et metodeproblem, for andre et kulturproblem kan gjennom å bli oppfattet nettopp som et språkproblem slik finne sammen. Kanskje bør vi da med fordel senke skuldrene litt og til og med fortelle en vits i ny og ne. Praktiskfilosofisk kan de prosessene vi da ønsker å få til betegnes som kritisk og munter realisme slik jeg tolker Peter Wessel Zapffes avhandling ”Om det Tragiske” (1983 (Original i 1941)) samtidig med hans humoristiske ”Vett og Uvett”(1940).

Vi lever med ord, begreper, konsepter, definisjoner og for eksempel metaforer. Vi bruker dem til å skape mening i våre liv og virker. I organisasjoner generelt og skolen spesielt har vi lenge for eksempel levd med gartnere og dyrking, skreddere og skreddersøm, stillas og stillasbygging som bilder på både mål, virksomhet, tilpasning og organisering. Pedagogikk da som såing av frø og dyrking av talent, som faglig fundament for skreddersydde strukturer, metoder og opplegg. Det er deilig når det spirer og gror. Den som har hatt en skreddersydd kjole eller dress kjenner den følelsen det gir: endelig noe som passer helt perfekt. Ikke ser man så verst ut heller. Ja, man kan riktig føle seg fornøyd. Men akk hvor lenge varer det? Det skal ikke mange gram til eller fra før plagget ikke sitter like godt som før. Da får man håpe at det er lagt inn litt ekstra tøy i sømmene slik at det er litt å gå på, eller at innsvinget i livet kommer på rett sted hvis man må sy inn. Det er mye arbeid å sy om hvis det skal bli like fint som før i alle fall. Av og til må man nesten ta opp alle sømmene for å få det til. Man må ta nye mål. Man må kanskje ta en kur? Kanskje må man på kurs?

Poenget er at i vår søken etter kunnskap og kvalitet så holder metaforene sjeldent, likevel styrer de tanken. Ofte mer enn vi tror. Gartnere luker nemlig også ugress og det kan ikke pedagogen gjøre. Hvis det skjer kan det nemlig bli, ja nettopp: Tragisk. Skreddersøm er realistisk sett tidsbegrenset i bruk, ofte dyrt og meget arbeidskrevende. Stillasene er dessverre ofte for stive. Har jeg så et bedre forslag? Tja kanskje.

Hva med borrelås? Borrelås er lettere, enklere, billigere og krever mindre arbeid. Den kan ofte strykes rett på. Borrelåsen setter fast, men er samtidig lett å få opp. Lett ikke tung. Lett ikke vanskelig. Lett som i løst. Lett som i lettvint. Lett ikke komplisert, lett som i enkelt, lett som i glatt. Lett som i uproblematisk, lett som i greit; OK. Lett slik at det ikke er så farlig hvis det ikke riktig går slik jeg trodde. Lett å gjøre. Lett å gjøre om. Lett som i lekende; lekende lett. Lett slik at jeg tør å forsøke mer og nettopp; grave mer, videre, dypere... Lette ord, lekende ord, ord som leker. Gardinoppheng og buksesmekker. Joggesko og turtøy. Selesmekker og bleiefeste… Det er enkelt og det virker. Kanskje kan man også unngå både kur og kurs?

Det gjør organisasjoner, institusjoner og dermed også skolen til en språklig lavterskelinstitusjon, og pedagogikk til borrelåspedagogikk med målsetting om borrelåsorganisering. En pedagogikk og organisering som er lett å gjøre om; en gravende pedagogikk uten gravalvor. Fredag 20. mars 2009 så jeg på svensk TV et intervju med forfatteren og medlem av Nobel Komiteen for litteratur; Torgny Lindgren. Han fortalte om sin interesse for mat og at han hatet metaforer: ”Metaforer er ubrukelige. De setter likhetstegn mellom ting og det er ikke mulig”. Da gjelder det nok også å ”holde vekta”.