Teft i tet

01.03.2011

Av
1.amanuensis/Ph:D
Kjell-Åge Gotvassli, Høgskolen i Nord-Trøndelag.

Det er ikke nok med treningsprogrammer og testing. For å nå helt til topps må idrettsutøvere og andre høyt presterende ha kunstnerisk teft og intuisjon, og evnen til å føle når treningsmengder og teknikk stemmer. Dette er en av konklusjonene i forskning gjennomført ved Høgskolen i Nord – Trøndelag.

Svært mye av modellene for prestasjonsutvikling i organisasjoner er knyttet til det rasjonelle perspektivet. Ikke minst gjelder det innen idretten. Bruken av ulike tekniske målinger, nitidig planlegging og organisering av treningen er fremtredende. Tester av oksygenopptak, bruk av pulsklokker og forskning på treningsintensitet har vært med på å bringe norsk idrett opp i verdenstoppen. Slik har det blitt en standardisering og instrumentering av treningen.

Forskning om norsk toppidrett viser imidlertid at toppidrettsutøvernes følelser, teft, intuisjon og evne til å lære av hverandre er en undervurdert faktor i arbeidet med å få fram enere i idretten. Selvsagt er det fremdeles viktig med planlegging og systematikk, men utøverne som leverer de beste resultatene har i tillegg noe mer. De eier en nærmest kunstnerisk evne til å lytte til sin egen kropp og føle når flyt og rytme er på plass.

Når utøvere og trenere skal planlegge og gjennomføre treningen, vektlegges følelsesmessige elementer sterkt. Kunnskapen om hva som er god trening, hentes primært ut fra utøvernes følelsesmessige register der og da i et komplisert feed – back system som består av kontakt med underlaget, pust, bevegelser osv. Måling av laktat og puls inngår som en del av dette, men blir ikke enerådende for hva som er optimal trening. Toppidrettsutøverne har rett og slett en teft som forteller dem hva som er riktig trening for dem. De ser på treningsprogrammene fra trenerne som et veiledende utgangspunkt, og sper på med det deres egen kropp, erfaring og følelser forteller dem.

Utøverne bruker ofte uttrykk som "fant flyten", "kjente det på kroppen”, ”teknikken satt", "rytme i løpet" og "greide å utnytte terrenget" for å beskrive treningen og opplevelsene sine. De bruker følelsene sine for å finne fram til det optimale. Slik blir optimal teknikktrening noe mer enn å terpe på en rekke del bevegelser. Det handler i høy grad om intuisjon og å kjenne med hele kroppen når bevegelser er riktig utført.

På basis av denne forskningen er det grunn til å sette et spørsmålstegn ved både trenere og utøveres sterke fokus på registrering av treningsdata, fysiologisk testing, avansert treningsteori og detaljerte treningsprogrammer som skal følges punkt for punkt. Den tause og intuitive kunnskapen som hver enkelt utøver har kan da lett bli oversett og nedvurdert. En for sterk fokusering på dette vil for unge utøvere frarøve dem mulighetene til å bli kjent med egen kropp og tørre å ta i bruk sitt eget register av følelser og opplevelser i treningssituasjonen.

Toppidrett kan sammenlignes med kokkekunst. Du kan få oppskriften på gourmetmåltidet som mesterkokken serverte deg, men resultatet kan bli en skuffelse. Hemmeligheten ligger i "kokkens fingerspisser", eller i taus kunnskap som han har og som gjør ham i stand til å løfte måltidet opp på et helt annet nivå. Det er viktig at trenere og ledere erkjenner at toppidrettsutøvere er mer kunstnere enn trofaste slitere. Det er svært få A4-mennesker i toppidretten.

Referanse:

• Kjell-Åge Gotvassli (2005): Et praksisbasert perspektiv på dynamiske læringsnettverk i toppidretten . Rapport nr. 28, Høgskolen i Nord-Trøndelag/Ph.D.serie 31.2005, Copenhagen Business School, institutt for Organisasjon og arbeidssociologi, Researcher Development Center.
• Kjell-Åge Gotvassli (2011): Den gode prestasjon – rasjonalitet eller intuisjon og følelser? I Irgens, E. J. og Wennes, G.: Kunnskapsarbeid – om kunnskap, læring og ledelse i organisasjoner. Bergen: Fagbokforlaget.