Forskning og journalistikk

29.06.2010

av
Kjell–Åge Gotvassli
Dekan, Høgskolen i Nord-Trøndelag.

Serien Hjernevask i NRK har satt fart i diskusjonen om forholdet mellom forskning, forskningsformidling og journalistikk. En del forskere mener nå at en bør boikotte eller unngå mediene, faren for å bli misbrukt er for stor. Jeg mener dette er en uklok strategi. Som forskere bør vi isteden øke vår innsats på forskningsformidling. Forskningsformidling er for viktig til at enkeltepisoder skal styre hvordan vi forskere skal forholde oss til journalister.

Forskningsformidling handler om å bygge broer mellom forskning, forskere, forskningsinstitusjonene og omverdenen. Den viktigste begrunnelsen for vektlegging av forskningsformidling er at i en verden der kunnskapsproduksjonen er stadig økende, så vil det norske samfunnet bli både påvirket av og være avhengig av forskningsbasert kunnskap. God forskningsformidling skal ivareta både en demokratisk, økonomisk og kulturell dimensjon i vårt samfunn.

Det demokratiske argumentet henger sammen med at et levende demokrati er avhengig av en kontinuerlig og kritisk samfunnsdebatt. Stadig oftere ser vi at forskningsbasert kunnskap blir dratt inn som grunnlag for politisk debatt og politiske avgjørelser. Forskningsbasert kunnskap og teknologi er viktig som økonomiske drivkrefter og som konkurransefaktorer. Slik vil Aker Verdal ha stor nytte av den forskning som gjort av professor Westeren ved Høgskolen i Nord–Trøndelag angående mellomledere på Aker Verdal, og trønderske festivalarrangører vil ha interesse av den forskning som Trøndelag Forskning og Utvikling gjør på området festivalforskning. Forskningens kulturelle dimensjon og betydning springer ut fra holdninger som nysgjerrighet, eventyrlyst, originalitet, åpenhet for argumenter og vilje til å revurdere etablerte standpunkter og holdninger. Dette er viktige holdninger som også må formidles til andre enn forskerne selv.

Et viktig argument for at vi forskere skal interessere oss for forskningsformidling er at svært mye av forskningen er offentlig finansiert. Det vil stadig stilles spørsmål om hva vi får igjen for pengene, og forskningsformidling vil kunne være et viktig bidrag til å vise hva forskningen gir tilbake til samfunnet, og dermed gi bedre legitimitet til forskningsaktiviteten.

Hva er så god forskningsformidling? Dette er nok noe avhengig av hvilken posisjon en selv har – som forsker eller journalist. Forskere vil etterstrebe nøyaktighet, grundighet, presisjon, rederlighet og detaljer. Journalister vil ofte ha overskrifter, hovedpoenger, forenklinger, sensasjoner – ja forskning må gjøres salgbar og underholdende! God forskningsformidling vil ofte bli til i skjæringspunktet mellom disse behovene. For å få til dette tror jeg det er viktig at vi som forskere blir langt flinkere og åpnere når det gjelder å ha kontakt med ulike medier. Vi må være villige til å inngå i en dialog og la oss bli utfordret på hovedresultatene av det vi holder på med. På den annen side bør også journalistene jobbere hardere for å forstå forsknings krav til fremstillingsform. Mange journalister kan trenge å øke sin kompetanse i å vurdere forskningsmetoder og – resultater, stille kritiske spørsmål og bruke flere relevante kilder. For ofte blir formuleringen: Forskning viser.., brukt som sannhetsvitne.

Skal vi få til bedre forskningsformidling, må en også internt i forskningsmiljøene være villig til å sette større pris forskningsformidling som er rettet mot det brede publikum. Det som i dag gir mest uttelling både karrieremessig og statusmessig er publisering til fagfeller i internasjonale tidsskrift og journaler. Det kan ta lang tid og leserkretsen er begrenset. La meg eksemplifisere. I 2006 ble det publisert en artikkel om min forskning på www.forskning.no med tittel: ”Toppidrettutøvere er kunstnere”. Dette førte til store oppslag i riksmedia, en rekke lokale medier og presentasjon i NRK programmet Schrödingers katt. Den samme forskningen har jeg nå etter hvert også fått inn i en vitenskapelig fagbok som kommer høsten 2010. I høyskolens belønningssystem teller det siste desidert mest!

Forskning og journalistikk sees ofte på som motpoler. Det er ikke nødvendigvis slik. Begge grupper har kunnskapsproduksjon som hovedoppgave, men journalistikken har et langt høyre krav til raskhet og forenkling i sitt arbeid. Begge profesjoner har imidlertid de samme idealer om sannhetssøkning, uavhengighet og det å utfordre etablerte sannheter. Slik burde det være mulig å få til god forskningsjournalistikk ut av god forskning og god journalistikk. Det krever respekt og samarbeid mellom de to profesjoner.

• Kjell-Åge Gotvassli