Kvitebjørnen;

lek, lektyre og lekmannskristendom.

I boka Kvitebjørnen får vi innblikk i fire gutters viltre lek og utfoldelse gjennom et vinterhalvår. Som publikum blir vi vitne til guttenes lesning av forskjellige former for lektyre, og gjennom guttenes fantasi og tanker får vi ta del i spennende fantasireiser, både som misjonærer og erobrere i eventyrverdenen, hvitt mot svart. Ligger det et opprør mot den pietistiske kristendommen i bokas undertekst?

Kvitebjørnen er en av klassikerne innenfor norsk barnelitteratur. Mange vil si at boka, som ble skrevet i 1906, er noe av det ypperste som er skrevet for barn fra den realistiske tidsepoken. Perioden blir omtalt som gullalderen innen norsk kunst og kulturliv, og berørte også barnelitteraturen. Tidsrammen for denne epoken strakk seg fra 1890-årene og fram til første verdenskrig.

I denne epoken fikk vi en ny generasjon diktere, dette var forfattere som skrev på heltid og som dekket hele landet og alle samfunnsklasser. Nå var det ikke lenger bare embetsmannstanden og rikfolk som hadde tilgang på det skrevne ord. Kvitebjørnen er også et vitne på det etter hvert rike utvalget av bøker skrevet på det nye landsmålet. Skoleverket ble utbygd gjennom loven om landsfolkeskolen i 1860, vi fikk nye lærere og skoler også på landsbygda. Vi fikk en ny form for folkeopplysning, lesestoff og informasjon ble tilgjengelig hos det brede lag av det norske folk. Samfunnsdebatten kom inn i litteraturen, og individets plass i samfunnet og dets rett til å hevde seg ble tematisert.

Den dominerende sjangeren i denne nyorienteringa innenfor norsk barnelitteratur var den realistiske fortellinga, som små historier fra heimplassen og minner fra barndommen, og blir gjerne kalt heimstaddiktning. Kvitebjørnen er på ingen måte noe unntak for denne tradisjonen, skildringene i boka er henta fra lignende heimlige miljø som forfatteren selv hadde levd i.

Forfatteren av Kvitebjørnen, Rasmus Løland, født i 1861, vokste opp i enkle kår på en gård innerst i Ryfylke, i et romslig og opplyst samfunn, men også i et miljø preget av gudsfrykt. Hans forfatterskap er preget av miljøet som han vokste opp i, og som han etter hvert gjorde et opprør mot. Han bekjente seg etter hvert til den darwinistiske lære, og dette kommer også til syne i hans forfatterskap for barn. I sitt forfatterskap skrev han blant annet seks barnebøker, vel å merke er disse er også blitt omtalt som "barnelitteratur for voksne", eller "voksenlitteratur for barn". Kvitebjørnen er et særdeles godt eksempel på dette, bøkene kan leses på flere plan, både på det ytre konkrete handlingsplan, og på et indre plan, med en billedbruk hvor det underliggende kan tolkes av en mer moden leser.

Gjennom boka Kvitebjørnens ni kapittel, følger vi fire gutter i alderen ni til tolv år, fra "den første snøsøndagen" og fram til våren, da den første kvitveisa titter fram. Det nye i fortellingene fra denne tidsepoken er det man kaller barneperspektivet, hvor historiene blir fortalt ut fra barnas synsvinkel. Synsvinkelen i boka ligger i guttenes kollektive "dei.". Som motspillere står også et kollektiv, de voksne, som guttene må forholde seg til. Konfrontasjonene mot voksenlivet er hyppige. Gjennom felles opplevende lek opplever de verden, og "våkner opp", slik at de blir bedre rustet til å bli en del av voksenverdenen.

I første kapittel blir vi vitne til guttenes glede over den første snøen. Som ellers i boka får guttenes fantasi fritt spillerom, og de diskuterer og praktiserer misjon, både ytre og indre, på en morken stubbe. Temaet svart mot hvitt møter vi allerede her, dette svarte og hvite blir et gjennomgangsmotiv i hele boka.

Tidlig i boka kommer en lekmannsprest til bygda, han Lamma-Lars. Den første og mest åpenbare kulturkonflikten i boka kommer til syne for fullt. Lamma-Lars blir her utsatt for guttenes snøballkasting. Den pietistiske lekmannskristendommen som fikk sin utbredelse i siste halvdel av 1800-tallet, blir nå bokstavelig talt en skyteskive. De lekmannskristne mente det ikke var nok å bare tilhøre kirken, man skulle ha en personlig kristendomsopplevelse gjennom åndelig "vekkelse". Løland skal visstnok ha opplevd oppveksten som en kamp mot kristendommen i heimen og i samfunnet, og som voksen skriver han dyp undergravende barnelitteratur, i form av å la barna dagdrømme, de rømmer hjemmefra, svarer og er ulydige mot de voksne. Barna er de som ser det råtne i samfunnet, og som opponerer. Er det på grunn av en undertrykket barndom Løland gjør boka til et medium for dyp kulturkritikk? Boka er ikke bare rettet mot kristendommen som helhet, men blir også arena for en konflikt mellom lekmannskristendommen og den tradisjonelle kirken, ved at presten tidvis blir sett på som en positiv figur.

Protesten og konflikten mot kristendommen kommer til syne i mange sammenhenger i boka. I den første underlige snøsøndagen hvor guttene er i skogen, opplever de skogen som rar og underlig. De innbiller seg at de er blant palmer i hedningeland. Gjennom lek bearbeider nå guttene sitt forhold mellom svart og hvitt, hedendom og kristendom. De finner en morken trestubbe, og bestemmer seg så for å utføre misjon på den, både ytre og indre misjon, ved at de blant annet putter hvit snø inn i et hull i trestammen. Dette blir på mange måter karikert og satt på spissen. De undrer seg på hvordan de skal få det svarte ut av trea. De svarte kan nok omvendes med ord, men juling må de ha, og de slår på trea med den følge at trea slipper den hvite snøen, de blir svarte. Sola er også med på å hjelpe til med dette. Vi kan også se et dobbelt perspektiv her. Har Løland selv opplevd juling, ja også indremisjon? Han lar nå ungene få sympati for skogen, de får en følelse av å ha opponert mot egen juling. De får nå en underlig følelse av å ha gjort noe galt, og de to eldste trua de minste med juling om de sa noe om dette heime.

I sin hunger etter lestestoff får guttene et abonnement på det kristne barnebladet Vårblomsten. Guttene blir imidlertid svært så skuffet over i innholdet og historiene. Forventningene om eksotiske fortellinger om ville dyr og spennende historier blir på langt nær innfridd. Den ene gutten, Pål, river i stykker og kaster noen av bladene. Dette blir oppdaget, og som straff blir resten av bladene låst inne i et skap. Det som skulle være til straff, blir nå til belønning, nå slipper de mer av denne kjedelige lektyren. Her, som mange steder ellers i boka oppnår forfatteren en komisk effekt, vi ler oftere med enn av barnet. I stedet for Vårblomsten finner de stor glede i å lese i ei eventyrbok, og blir svært inspirert til videre fantasi og lek. Gjennom dette sier forfatteren oss tydelig noe om hva han mener er godt lesestoff for barn.

I det mest sentrale kapitelet bygger guttene en stor bjørn av snø, de huler den ut, og inne i den blir det plass til alle de fire guttene. Natt til andre juledag setter guttene seg inne i bjørnen, og drar ut på en fantastisk eventyrreise til nordpolen. Gjennom denne ferden i eventyrland er guttene igjen i opprør, her får både lensmann og andre offentlige tjenestemenn gjennomgå.

I siste kapittel er guttene på en svært farlig og hemmelig ekspedisjon hvor de gjemmer seg for de voksne. Det er vår, men i fossen står det ennå igjen en stor isformasjon som ungene gyver løs på. De går løs på det hvite i naturen for å få fram det svarte. Fossen blir skildret som en prestekjole, den er hul, og å gå inni han er som å komme inn i et religiøst rom. De hjelper naturen fram og våren til å vinne over vinteren. Fossen må gi etter for guttenes iver. De banker han slik at livet skal få seire. Billedlig lest er det presten som får juling, og det svarte vinner igjen over det kvite. Like etterpå finner de to minste guttene noe. De roper, og de to største tror det er en orm. Det er en vårblomst, og en annen vårblomst denne gangen, nemlig hvitveisa. Den skal få stå i ro og vokse fram.

Boka har mange nivå, og kan leses som en grunnleggende kritikk av det kristelige livssynet, hvor hele det darwinistske grunnsyn ligger under. Gjennomgående er det det hvite, kristne, som må vike for naturen, det svarte. Det hvite trykker ned, og holder i sjakk, mens det svarte er utsikt til liv og naturlig balanse. Jo mer man prøver på å få noe hvitt, jo sterkere vil det svarte kjempe seg fram. Naturen vinner.